Du leser nå et utdrag av leserinnlegget.
Dagens norske forsvar er langt fra godt nok. Satsing på NATO og felles forsvar har gitt den lengste freden i Europa i moderne tid. Økningen i forsvarsutgifter må finansieres. Norge har midler og er heldig stilt. Spørsmålet om hvem som skal betale for opprustning av forsvaret preger likevel samfunnsdebatten. AP hevder at økte skatter, særlig på de som har mest fra før, er den eneste farbare veien. Sammen med SV har Regjeringen fortsatt sitt korstog mot «de rike».
Tankegangen AP og SV står for overser de langvarige, negative konsekvensene for verdiskaping og arbeidsplasser i Norge. Det er ikke bærekraftig å flå dem som allerede bidrar mest. Den særnorske innføringen av nye skatteregler fra proposisjonsdato inspirerte ikke til tillit mellom staten og kapitaleierne. Det oppmuntrer heller ikke de eierne som de siste årene har valgt å beholde arbeidende kapital i selskapet til å ha tiltro til at skattesystemet skal gi noenlunde stabile rammevilkår framover.
Det hevdes til og med at høyere skatt på formue og utbytte ikke skader økonomien, fordi «investeringene totalt» ikke har falt ifølge statistikken. Men dette overser det faktumet at en stor del av investeringstallene er oljerelaterte eller knyttet til noen få store bransjer. I mellomtiden rapporterer mange små og mellomstore bedrifter at de kvier seg for å utvide og ansette flere på grunn av mistroen man opplever fra myndighetene. Om vi jager investeringene og verdiskaperne ut av landet, undergraver vi de arbeidsplassene og inntektene som finansierer velferd og sikkerhet i fremtiden. Kapitalflukten vi ser betyr tapt fremtidig skatt. Hvem skal betale for tryggheten i årene som kommer, når stadig flere som i dag bidrar mest, enten er flyttet ut eller lar være å investere?
Man kan som kjent ikke flå samme sau flere ganger, avslutter han.
