Jeg har alltid vært en forkjemper for rettferdighet og sosial utjevning, og det var derfor jeg engasjerte meg i Rødt. I 2019 stilte jeg til valg for Rødt i Ålesund og ble 1. varamedlem i kommunestyret.
Fire år med politikk ga mersmak, og i 2023 stilte jeg som ordførerkandidat for Rødt i nye Haram kommune. Jeg valgte Rødt fordi jeg ønsket å være en stemme for de svake, de uten en egen stemme i samfunnet.
Min overbevisning var klar: De rike måtte betale mer skatt. Jeg var imot privatisering og ristet på hodet over milliardærer som flyttet til Sveits. Feige sutrekopper, tenkte jeg.
Men våren 2023 fikk jeg en telefon som skulle forandre mye av hvordan jeg ser på skatt og næringsliv. Jeg hadde sendt en e-post til Roger Hofseth, en sunnmørsk gründer, for å lære mer om lakseoppdrett og hvordan det bidrar til lokalsamfunn.
Han svarte umiddelbart og ringte meg noen minutter senere. Det som startet som en prat om oppdrett, utviklet seg til en dyptgående samtale om skatt på arbeidende kapital og hvordan det påvirker små og mellomstore bedrifter.
Roger Hofseth startet med to tomme hender i 2000 og har bygget opp et konsern som i dag er en hjørnesteinsbedrift på Sunnmøre. Hofseth sitt selskap skaper arbeidsplasser, bidrar til innovasjon og holder lokalsamfunn i live.
Han forklarte meg hvordan arbeidende kapital – pengene som brukes til å investere i maskiner, utstyr og arbeidsplasser – skattlegges på en måte som skader nettopp de bedriftene som sikrer økonomisk vekst og stabilitet i distriktene.
Jeg forsto for første gang at denne skatten ikke rammer milliardærer med formuer i utlandet. Den rammer norske gründere som Hofseth, som investerer lokalt, og som er avhengige av hver krone for å kunne skape arbeidsplasser og verdier. Arbeidende kapital er ikke død kapital; den er selve livsnerven i små og mellomstore bedrifter.
Det verste er at skatten på arbeidende kapital må betales uansett om bedriften går i overskudd, balanse eller underskudd. I tillegg må bedrifter betale eiendomsskatt på bygninger og produksjonsutstyr som de ikke kan drive uten.
Dette er ikke rettferdig beskatning – det er å slå beina under de som holder lokalsamfunn i live.
Som uføretrygdet på minstesats har jeg selv opplevd hvor viktig det er å ha et godt velferdssystem. Jeg har fått dekket medisiner, hatt frikort hos lege og fysioterapeut, og kunnet stole på et helsevesen som fungerer.
Men denne velferden er avhengig av skatteinntektene fra små og mellomstore bedrifter som Hofseth sin. Det er de som bidrar til at staten kan gi tilbake til folk som meg.
Hofseth og hans bedrift har bidratt med millioner til fellesskapet og skapt arbeidsplasser som sikrer drift for lokale butikker, barnehager og andre tjenester.
Likevel behandles de som en melkeku av staten. Dette fører til at norske bedrifter sliter med å konkurrere med utenlandske aktører, som ikke betaler de samme skattene her i landet.
Jeg meldte meg inn i Rødt fordi jeg ville kjempe for rettferdighet. Men det er ingenting rettferdig i å skattlegge arbeidende kapital på en måte som svekker velferden, ødelegger små lokalsamfunn og gjør det vanskelig for norske bedrifter å overleve.
Etter samtalen med Hofseth har jeg kommet til en vanskelig, men nødvendig erkjennelse: Politikken vi fører på venstresiden, gjør mer skade enn nytte. Vi kveler bedrifter som vil bidra, samtidig som vi gir utenlandske aktører større konkurransefortrinn.
Jeg er ikke lenger medlem av Rødt. Jeg kan ikke stå for en politikk som hindrer småbedrifter i å vokse og skape arbeidsplasser.
Velferdssystemet vårt er avhengig av små og mellomstore bedrifter, og det er på tide at politikerne forstår at beskatning må være rettferdig, ikke destruktiv.
Tusen takk til lokale gründere som fortsatt investerer i lokalsamfunnene. Deres innsats sikrer arbeidsplasser, skatteinntekter og velferden vi alle nyter godt av.
Innlegget ble først publisert i Dagsavisen 2. desember 2024.
