Kommentaren ble først publisert i E24, og er skrevet av Hedda Foss Five, daglig leder i Grenland Næringsforening og tidligere ordfører for Arbeiderpartiet i Skien, og Bård Stranheim, tidligere gründerdirektør i Innovasjon Norge og daglig leder i Powered by Telemark. Du leser nå et utdrag av kommentaren.
Da vi ønsket samfunnseffekten av at noen tjener penger på det svarte gull, forsto vi at det er lurt å gi skattefordeler. Oljeselskapene har til sammen fått over 110 milliarder kroner i refusjon for sine letekostnader, ifølge Bellona. Og det har vært lønnsomt å dekke 78 prosent av deres letekostnader frem til de tjener penger!
Det bør være til ettertanke at dette er penger fra fellesskapet til oljeselskaper som vel ikke kan karakteriseres som de vi først tenker på som trengende.
I møte med de som «leter etter gull» for å skape store norske selskaper på land, bruker vi motsatt logikk. Frem til selskapet har funnet en forretningsmodell som fungerer, er de også i konstant letefase. Men disse bedriftene møter vi med logikken: «Siden dere allerede har maskiner og utstyr dere bruker i letingen, skal dere betale skatt av denne verdien».
Enda større paradoks blir dette når Norge har som mål å øke eksport fra ikke-olje-relaterte bedrifter med 50 prosent og redusere utslipp med 55 prosent.
Bedriftene som kan skape eksportinntekter i milliardklassen har de aller fleste en lang vei fra idé til positiv bunnlinje, lenger enn oljeselskapene. Svenske Spotify brukte 20 år, men er i dag verdt dobbelt så mye som Equinor.
I dag flytter de rike kapitalen ut av landet, utenlandske eiere får skattemessige fordeler når de kjøper ut norske eiere, og vekstbedriftene som leter etter gull blir skattlagt for drømmer om å skape den nye norske oljen. Stikk motsatt suksessoppskriften vi brukte da vi fant den gamle.