Du leser nå et utdrag av leserinnlegget.
Norske bedriftseiere har en verdi som ikke kan tallfestes.
Man kan aldri forvente det samme samfunnsansvaret fra utenlandske eiere. For meg er det en gåte at LO og en sosialdemokratisk regjering ikke verdsetter de norske, langsiktige eierne høyere. Bedriftseierne er en aktiv del av samfunnet og demokratiet Norge. De deltar i debatter, de engasjerer seg i lokalpolitikk, de bidrar til idretts- og lokallag og ikke minst de er langsiktig til stede og representerer forutsigbarhet for lokalsamfunnet de er en del av. Dette har tilsynelatende ingen verdi for LO, og dermed heller ikke for en statsminister og regjering som er redde for ikke å leve opp til LOs noe fastlåste idealer for verdiskaping.
Formuesskattdebatten har gått i baklås. De som vil videreføre dagens innretning er «de gode», de som vil alle vel og utjevne forskjellene mellom fattig og rik. På den andre siden, «de griske», eierne som vil beholde verdiene selv og berike seg på andres hederlige innsats. Også denne gang er realitetene mer nyanserte. Vi sitter alle i samme båt i et gjensidig avhengighetsforhold. Eiere trenger solide bedrifter som sikrer utvikling og langsiktighet. Ansatte trenger lønnsomme, forutsigbare og økonomisk trygge arbeidsplasser i et Norge og Europa som taper terreng i den globale konkurransen.
Kapital er avgjørende for å skape og trygge arbeidsplasser. Arbeidende kapital, som maskiner og driftsbygninger, bidrar til verdiskaping, og er ikke til personlig glede for eierne. Skatt på arbeidende kapital svekker bedrifter og arbeidsplasser, det tvinger småbedriftseiere til å ta utbytte fra bedriften for å betale skatten. Dette er penger som kunne gått tilbake til bedriften, til å investere, ansette, utvikle og innovere. Det kan ikke være for ambisiøst å be myndighetene og partene i arbeidslivet om å finne mer fornuftige og praktiske ordninger som skiller mellom arbeidende kapital og personlig formue.
Innlegget ble først publisert i Trønder-Avisa 19. juni.
