ØNSKER Å SKAPE VERDIER: – Jeg er nødt til å ta ut verdier fra selskapet som tilsvarer en arbeidsplass eller to i året for å kunne betale min private formueskatt. Det har jeg egentlig ikke lyst til. Jeg ønsker at disse pengene heller skal jobbe i bedriften og skape verdier og arbeidsplasser lokalt, forteller Ola Skjeseth, daglig leder og eier av Svinøya Rorbuer. Foto: Kristel Pedersen
På Svinøya utenfor Svolvær i Lofoten finner du Svinøya Rorbuer. Reiselivsanlegget, som ble etablert i 1993, tilbyr et sus av gammel og ny kystkultur i skjønn forening.
De historiske rorbuene på øya var en gang tilholdssted for tilreisende fiskere som drømte om stortorsken. I dag fylles de av tilreisende turister fra hele verden som drømmer om de store, autentiske Lofoten-opplevelsene.
Og det er nettopp det Svinøya Rorbuer byr på. 245 sengeplasser fordelt på en rekke rorbuer og den historiske væreiergården setter rammen for besøket. Og i stedets gamle handelsbrygge fra 1828 ligger den anerkjente restauranten Børsen Spiseri, som har tørrfisk som sin spesialitet.
Sengestrekk og rorbuvask
– I år er det 32 år siden John Berg fant ut at han ønsket å pusse opp tre gamle rorbuer for å se om det gikk an å leie ut til turister. John var femte generasjons eier som drev fiskemottak og tørrfiskproduksjon her, forteller Ola Skjeseth.
Selv ble han huket tak i for å hjelpe til med oppussingen den gangen. Snekkeroppdraget ble snart utvidet til også å omfatte sengestrekk og rorbuvask, og etter hvert fikk han ansvar for innkvarteringen av gjestene.
– Jeg fikk raskt et godt forhold til John. Han tok meg under vingene sine, og sjekket at både støvtørken og sengestrekken var like god som det han forventet seg på finere hoteller, ler han før han fortsetter:
Tørrfisk og turister
– Jeg var nok litt propell på å få til dette med reiseliv. Jobbet døgnet rundt, spurte og grov og var opptatt av hvordan vi som bedrift kunne tjene mer.
Et behov som snart meldte seg, var matservering. Turistene etterlyste et sted å spise, og tilbudet om frokostbokser fra det lokale gatekjøkkenet ble snart for tynt. I 1995 ryddet de derfor plass på den 200 år gamle handelsbrygga til det som skulle bli Børsen Spiseri.
– John var hvert år i Italia for å selge tørrfisk. Jeg mente det kunne være en god idé å kombinere dette med å selge oss inn til reiselivet der. Det ble starten på våre årlige innsalgsturer til Italia, forteller han.
TØRRFISK PÅ MENYEN: Ola Skjeseth måtte reise til Italia for å lære tørrfisk å kjenne som matrett. Da han kom hjem igjen, ble den signaturrett på menyen i selskapets restaurant Børsen Spiseri. Foto: Kristel Pedersen
Overtok eieransvaret
Det var her Ola første gang lærte tørrfisk å kjenne som matrett – at den kan brukes til mer enn øl-snacks og hundemat. Da kom ideen om å ta tørrfisken inn i restauranten.
– Jeg bruker ikke å skryte av det, men vi var faktisk de første som satte tørrfisken på menyen, forteller han.
«Et salg av dette anlegget til utenlandske hender mener jeg ville vært katastrofalt.
Svinøya Rorbuer og Børsen Spiseri ble etter hvert anerkjent langt ut over Lofoten, og behovet for utvidelser kom som perler på en snor. I 2013 kjøpte Ola selskapet fra John Berg, og fortsatte utviklingsarbeidet i egen regi.
Det som hadde startet som et lite snekkeroppdrag, hadde blitt reiseliv og utviklingsarbeid på livstid. Og en flere hundre år gammel bygningsmasse var nå i hans eie.
HISTORISK SUS: Rorbuene er pusset opp for å imøtekomme dagens standard. Men de opprinnelige tømmerveggene i bua står tilnærmet urørt, og vitner om tider som en gang var. Foto: Kristel Pedersen
Kulturarv og kystkultur
Når vi møter Ola, er han i full gang med den tredje renoveringen av en av de eldste rorbu-rekkene. Badet har akkurat fått en tiltrengt oppgradering, og kjøkkenskuffene er tatt tilbake til gammel stil. De opprinnelige tømmerveggene i bua står derimot tilnærmet urørt, og vitner om tider som en gang var.
– Det er ikke bare bygninger, men kulturarv og kystkultur vi tar vare på og videreformidler her, forteller han mens han viser oss rundt i snekkerbukse med malingsflekker på.
– En bygningsmasse som dette krever ekstraordinært vedlikehold og må pleies hele tiden. Vi har derfor en fulltids ansatt (Dagfinn «Nikko» Nikolaisen, red anm) som driver kun med vedlikehold. Jeg bidrar også selv når jeg kan. Og så kommer vår tidligere vaktmester Knut Arne Johnsen innom og tar i et tak når pensjonisttilværelsen blir for kjedelig, smiler han og viser bilde av kollegaene som har arbeidet sammen siden 1993.
STARTET MED TO TOMME HENDER: Ola Skjeseth (i midten) startet som læregutt i 1993 med oppussing av tre gamle rorbuer på Svinøya. Siden den gang er det investert millioner i oppgraderinger av anlegget som i 2023 omsatte for 50 millioner kroner. Foto: Faksimile Lofotposten 1993
Ingen formue på konto
De verdifulle rorbuveggene byr dessverre på mer enn bare opplevelser og renovering. Som ene-eier av anlegget, skattes Ola for hele formuen anlegget representerer. Det vi si at Ola må betale privat skatt av bygningsverdien i selskapet. Og det må han gjøre uavhengig av hvor godt selskapet går.
– Jeg er for skatt og mener vi må verne om de godene som finansieres av dette i Norge. Men formueskatten, den forstår jeg meg ikke på, sier han og forklarer:
– Mange tror nok at «han Ola Skjeseth» har den formuen de leser om i avisen som kontanter på konto. Men det har jeg ikke. Min formue står her, sier han, og banker i rorbuveggen.
– Men jeg kan ikke betale skattefogden med ei rorbu!
Betaler skatt på skatten
For formueskatten beregnes ut fra selskapets verdier, uavhengig av hvor likvide de er eller hvilken lønn eieren får fra selskapet. For en reiselivsbedrift som Svinøya, som sitter på store eiendommer, kan formueskatten bli mange ganger høyere enn den private lønnsinntekten.
Ola betaler dermed både vanlig inntektsskatt, formueskatt og i tillegg utbytteskatt når han må ta ut verdier fra selskapet for å kunne betale formueskatt. Alt dette som tillegg til bedriftens ordinære skatt ved et eventuelt overskudd.
«Jeg har ikke arvet ei krone av rike foreldre, bare lagt ned djevelsk mye hardt arbeid.
– Jeg er nødt til å ta ut verdier fra selskapet som tilsvarer en arbeidsplass eller to i året for å kunne betale min private formueskatt. Det har jeg egentlig ikke lyst til. Jeg ønsker at disse pengene heller skal jobbe i bedriften og skape verdier og arbeidsplasser lokalt, forklarer han.
KYSTKULTUR: – Det er ikke bare bygninger, men kulturarv og kystkultur vi tar vare på og videreformidler her, sier Ola Skjeseth om den flere hundre år gamle bygningsmassen til Svinøya Rorbuer. Foto: Kristel Pedersen
Bruker overskuddet lokalt
Svinøya Rorbuer har gjort det godt de siste årene. En omsetning på 50 millioner og nesten 10 millioner i pluss viser årsregnskapet for 2023. Nesten like mye året før. Men pengene er ikke satt på bok ifølge eieren.
– Skal man ta vare på et anlegg som dette, må resultatet ligge på dette nivået. Overskuddet ble derfor pløyet inn i bedriften for å sikre nødvendig vedlikehold og utvikling, forklarer han.
«Det må være stor-nød om vi skal handle utenfor Lofoten.
Å holde pengene i bedriften mener han gir langt mer verdi enn når de tas ut som skatt. Med turistene kommer det frisk kapital inn til regionen, som igjen forbrukes lokalt. Og for hver million Svinøya Rorbuer tjener, legges det igjen minst like mye utenfor bedriften.
– Bærekraft handler for meg i stor grad om å sørge for lokal utvikling. Vi tenker derfor nøye gjennom hvor vi bruker pengene og handler alt vi kan lokalt i Svolvær. I nøden handler vi fra nabokommunen. Det må være «stor-nød» om vi skal handle utenfor Lofoten, forteller han.
FORSKJELLSBEHANDLING: Mens Svinøya Rorbuer legger store ressurser ned i å renovere og formidle lokal kulturarv, blir lokale eiere diskriminert av skattevesenet i forhold til utenlandske eiere. Her fra resepsjonen til selskapet, som er gjenskapt som den gamle krambua på Svinøya. Foto: Kristel Pedersen
Har vurdert å selge
Overskudd og lokal verdiskaping til tross: For Ola har skattepolitikken skapt skikkelig hodebry. Så mye at han ved flere anledninger de siste årene har vurdert å selge hele anlegget.
– Formueskatten forskjellsbehandler oss som er lokale opp mot utenlandske eiere. Det er kjempefrustrerende og går ut over både tiltakslyst og nattesøvn, forteller han.
– Jeg har hatt flere forespørsler om salg, og vet at det er utenlandske investorer som lukter på reiselivet i Lofoten. Eiere fra utlandet har en kjempefordel ved at de slipper å betale formueskatt på norske investeringer. Men et salg av dette anlegget til utenlandske hender mener jeg ville vært katastrofalt, sier han og legger til:
– Byråkratiet i kommunen gjør det heller ikke enkelt å være lokal utvikler.
EKSTRAORDINÆRT VEDLIKEHOLDSBEHOV: Den gamle bygningsmassen krever ekstraordinært vedlikehold og må pleies hele tiden. Ola Skjeseth (i midten) bidrar så ofte han kan. Denne dagen renoverer han ei gammel rorbu sammen med vaktmester Dagfinn «Nikko» Nikolaisen (til venstre) og pensjonist og tidligere vaktmester Knut Arne Johnsen. Foto: Kristel Pedersen
En eventyrlig reise
Heldigvis har Ola fortsatt et brennende engasjement for stedet. Det er tøffe tak, men et gryende håp om at noen av barna har lyst til å overta stafettpinnen, gjør at han fortsetter arbeidet med å utvikle Svinøya Rorbuer.
– Dette er babyen min, som jeg har bygget opp med to tomme hender. Jeg har ikke arvet ei krone av rike foreldre, bare lagt ned djevelsk mye hardt arbeid, sier han, og avslutter:
– Det har vært en eventyrlig reise og resultatene vi har skapt kan ikke sammenlignes med noe annet i hele Nord-Norge. Stedet har en utrolig historie som fortjener å bli fortalt. Og skaper verdier som fortjener å komme lokalsamfunnet til gode.
